Å gi helsebehandling er tillatt for alle i Norge, med svært få unntak. Vi vet at nesten to millioner nordmenn hvert år oppsøker alternativ behandler. Men om de som tilbyr alternativ behandling vet vi lite. – Markedet er stort og uoversiktlig, og vi trenger mer kunnskap, sier direktør ved NAFKAM, Vinjar Fønnebø.
Fortsatt er mye usikkert
NAFKAM inviterte før jul de alternative behandlerne til å delta i en undersøkelse. Det ble stilt spørsmål om blant annet hvilke behandlinger respondentene tilbyr, hvilken utdannelse de har og om de jobber heltid eller deltid som alternative behandlere.
Det kom inn i overkant av 600 svar. Via Brønnøysundregisteret og forbundene for alternative behandlere, vet vi at det fins over 6700 behandlere i Norge. Det finnes også alternative behandlere som ikke er organisert, men vi vet ikke hvor mange. Dette gir en estimert svarprosent på under 10 %.
- Dette er for lite til å si noe særlig som er representativt for bransjen, sier NAFKAM-direktør, Vinjar Fønnebø.
Foto: Ingun A. Mæhlum
Alle taper på lite kunnskap
- Hvorfor er det problematisk at vi mangler kunnskap?
- Som nasjonalt og internasjonalt forskningssenter trenger vi essensielle nøkkelopplysninger om bransjen og status på feltet i Norge. Gjennom forskningen skal vi produsere fakta og informasjon til befolkningen og helsemyndighetene om alternativ behandling. Da forventes det selvfølgelig at vi har kjennskap til bransjen vi skal undersøke, sier Fønnebø, og fortsetter:
- 40 prosent av nordmenn bruker alternativ behandling. Dette er ikke et marginalt felt. I dag finnes det svært få krav til de som gir helsebehandling uten å være helsepersonell. Vi ønsker større forutsigbarhet for brukerne av alternativ behandling, og ikke minst at de, basert på informasjon, skal kunne ta tryggere valg.
- Helsemyndighetene har et selvfølgelig behov for kunnskap. De skal drive politikkutvikling og regulere en bransje man stort sett bare har hatt antakelser om. Hvordan skal de forholde seg til en bransje man ikke har oversikt over?
- Også for bransjen selv er kunnskapsmangelen problematisk. Flere forbund driver fagutviklingsarbeid, hvor de setter fagstandarder og krav til etiske retningslinjer, økonomisk ryddighet, forsikringer osv. Samtidig finnes det mange som yter alternativ behandling uten å være medlem av et forbund, og dermed ikke trenger å forholde seg til disse kravene. For utøvere som jobber for å øke profesjonaliteten og troverdigheten til sin behandlingsform, oppleves det nok som problematisk at alle blir puttet i samme sekkepost.
- Men hva skiller de organiserte fra de uorganiserte?
- Dette vet vi også lite om, sier Fønnebø.
Helsepersonell som alternativ behandler
- Kan man si noe sikkert med utgangspunkt i undersøkelsen blant de alternative behandlerne?
- Ett interessant funn er at 145 personer svarte at de også hadde autorisasjon som helsepersonell. Dermed får vi bekreftet at det finnes en ikke uvesentlig andel helsepersonell i Norge som også tilbyr alternativ behandling.
- Anser du det som positivt eller negativt?
- Jeg tror det er litt både og. Det er bra at alternative behandlere også har den kompetansen som ligger bak en helsefaglig autorisasjon. Samtidig vet vi ikke om de har tilstrekkelig kunnskap om den alternative behandlingen de tilbyr. Helsepersonelltittelen kan i slike tilfeller kunne inngi falsk trygghet. Pasientskadeerstatning gjelder for eksempel ikke ved alternative behandlinger, selv om behandleren har autorisasjon som helsepersonell, sier Fønnebø.
- Er det realistisk å få fullstendig oversikt over behandlerne?
- Kun dersom det skulle bli obligatorisk registrering for alle som gir behandling, men det er ingen tegn som tyder på at noe slikt vil bli innført, sier Fønnebø.
- På NAFKAM vil vi gjøre flere behandlerundersøkelser, sier Fønnebø. – Signalene fra de organiserte behandlerne er at de trenger slik kunnskap i sitt utviklingsarbeid, så vi håper og tror flere vil svare om de får anledning igjen.
